5.1.1

Oppgaven bygger på et gammelt eksempel som har til formål å vise forskjellen mellom årsakssammenheng og påregnelighet.

1. Høyesteretts klassiske uttalelse i RT-1992 er at kravet til årsakssammenheng er oppfylt hvis skaden ikke ville skjedd hvis handlingen tenkes borte. Hvis kusken ikke hadde sovnet, ville reisefølget tatt rett vei til høyre, og skaden ville ikke ha inntruffet. Kravet til årsakssammenheng er derfor oppfylt.
   
   
2. Det er åpenbart at skaden i dette tilfellet ikke var mulig å forutse som en mulig følge av uaktsom føring av hestekjerre. Skaden er en upåregnelig følge av kjøringen og kan derfor ikke påføre kusken erstatningsansvar. Dette eksempelet er selve grunnlaget for teorien om påregnelighet.

5.1.2

Kravet til ansvarsgrunnlag forutsettes oppfylt. Arbeiderne kan klandres for uaktsom behandling av sement, og byggmesteren kan bebreides for mangelfull sikring av arbeidsplassen mot publikum. Spørsmålet er om de andre erstatningsvilkårene er oppfylt.

Det er ingen tvil om at kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Hvis arbeiderne ikke hadde mistet bøtten med sement, ville skaden ikke skjedd. Skaden ville heller ikke skjedd hvis byggeplassen hadde vært sikret mot fotgjengertrafikk. Problemet er om kravet til påregnelighet er oppfylt.

Det er påregnelig at fotgjengere kan få skader på klærne sine som følge av uforsiktig omgang med sement eller mangelfull sikring av anleggsområdet, men spørsmålet her blir om skadens verdi er så høy at den framtrer som upåregnelig sett fra skadevolderens ståsted. Dommen om student Skridshoels hund taler for at tap utover normal verdi er påregnelig. Spørsmålet var blant annet om studenten måtte betale full erstatning for en knust speilglassrute som var mye dyrere enn en vanlig glassrute. Student Skridshoel ble ikke hørt med sin anførsel om at ansvaret bare skulle omfatte verdien av en vanlig glassrute. Han ble dømt til å betale full erstatning.

Det er et prinsipp i erstatningsretten at skadevolderen må ta skadelidte som han eller hun er. Utgangspunktet er derfor at det faktiske tapet til skadelidte skal erstattes. En domstol som mener at det er urimelig å pålegge skadevolderen fullt ansvar for det faktiske tapet i et tilfelle som dette, kan i stedet for å benytte vilkåret om påregnelighet gjøre bruk av regler om lempning eller eventuelt regler om skadelidtes medvirkning. Dette drøftes ikke her.

Jeg konkluderer med at Berit har krav på full erstatning for kjolen, kr 100 000.

Berit har også krevd erstatning på kr 20 000 for bryderiet med å være uten designerkjole i tre måneder. Skadeserstatningsloven § 4-1 gir bare lovgrunnlag for å erstatte økonomisk tap. Det er ingen opplysninger i oppgaven som tilsier at hun har et økonomisk tap i forbindelse med dette. Leieutgifter til kjole kunne i prinsippet vært et økonomisk tap, men da måtte designerkjolen av en eller annen grunn vært nødvendig for å hindre tap. Kravet gjelder et ikke-økonomisk tap som bare kan erstattes hvis vilkårene i § 3-5 hadde vært oppfylt. Det er de åpenbart ikke. Erstatningskravet på kr 20 000 skal derfor avvises.

5.1.3

Læreren har løsningsforslag.

5.1.4

Oppgavens faktum er hentet fra en sann historie, ifølge en lege jeg har snakket med.

Tvisten dreier seg om legen kan bli erstatningsansvarlig etter feilmedisinering av pasient. Ansvarsgrunnlaget er den ulovfestede skyldregelen (culparegelen). Sykehuset kan også blir ansvarlig på grunn av legens uaktsomhet, jf. skadeserstatningsloven § 2-1. Vurderingstemaet er uansett det samme: legens uaktsomhet.

Spørsmålet er om vilkårene for å konstatere uaktsomhet er oppfylt. Vi vurderer derfor handlingen i forhold til de momenter som er vanlige i aktsomhetsvurderinger. Legen kan ha brutt forskrifter om kontroll av medisinering. Alle sykehus har strenge regler for kontroll i forbindelse med medisinering. Dessuten vil uskrevne regler om slik kontroll sikkert være brutt når en lege uten nærmere undersøkelser og selvstendige vurderinger, legger til grunn en egen tolking av etiketten på medisinboksen. Selv om den språklige forståelsen av 2 piller x 1 gir rom for tolking, er det kritikkverdig av legen ikke å spørre andre til råds. Han kunne for eksempel spurt pasienten.

Skadeevnen til feilmedisinering er stor fordi feil dosering kan føre til døden. Dette taler for skjerpede krav til aktsomheten. Vi konstaterer at det foreligger ansvarsgrunnlag i den ulovfestede skyldregelen.

Årsakssammenheng

Her er det ikke tvil om årsakssammenhengen. Det er tydelig at handlingen til legen (feildosering) medførte døden for pasienten, og at det derfor er en direkte sammenheng mellom handlingen og følgen av handlingen.

Påregnelighet

Vilkåret for påregnelighet er også oppfylt i og med det var en nær sammenheng mellom det å gi for mye medisin og døden. Legen burde forstå og forutse konsekvensen av feilmedisinering.

Økonomisk tap

Tap av forsørger for etterlatte er økonomisk tap som gir erstatning slik at vilkåret i § 3-1 er oppfylt.

Konklusjon

Alle vilkår for erstatningsansvar er oppfylt. Konklusjonen er at legen kan få erstatningsansvar etter den ulovfestede skyldregelen. Det er nok mest praktisk for de etterlatte å påberope seg arbeidsgiveransvaret i § 2-1 som grunnlag for erstatningskravet. Et personlig ansvar for legen vil lett kunne bli lempet etter § 5-2.

5.1.5

Læreren har løsningsforslag.

5.1.6

Læreren har løsningsforslag.